Markus Stockhausen (trumpet, electronics)
Vladyslav Sendecki (keyboards, piano)
Arild Andersen (bass, electronics)
Patrice Héral (drums, percussion, voice, electronics)
The music has a continuous flow and the track IDs are merely for better access to certain favorite parts.
2 CDs
Gesamtlaufzeit 90.22 Minuten
Aktivraum Label – AR 10107
pd: 2008
Stockhausen den 2.
Review from: www.jazznytt.no, 1 Feb 2009
Stockhausen den 2.
by Arild Rønsen
Men Stockhausen– dreiv ikke moderne samtidsmusikk, ikke jazz? Jo. Men sønnen hans har tatt familietradisjonen med seg inn i jazzen.
Jeg hører «Electric Treasures – Live in Bonn». Gang på gang – og jeg vil ganske snart vende tilbake til hva som skjedde denne historiske kvelden i byen som i sin tid var hovedstad i Vest-Tyskland. (Jeg ser øyeblikkelig – «Vest-Tyskland» – at dette lyder som en evighet siden, men det er altså fortsatt ett år til tyskerne kan feire 20-årsjubileum for at de atter ble en befolkning som kunne kalle seg én nasjon.)
Men først noen ord om trompetistens historie. Ikke fordi han strengt tatt er viktigere enn de tre andre musikerne. Men det blir gjerne slik, at en trompeter – i lag med bass, trommer og keyboards – blir bandets frontfigur. I dette tilfellet, kanskje mer ufortjent enn hva som vanlig er.
Markus Stockhausen ble født i Köln, 1957 – 29 år etter at hans far ble født i utkanten av samme by. Ingen vil våge å trekke Karlheinz Stockhausens status som ikon for den moderne samtidsmusikken i tvil. Hans betydning, ikke minst for innføringa av elektronikken i kunstmusikken, kan knapt overvurderes. Ledestjerner i grenselandet mellom den klassiske musikken og rockens avantgarde, som John Cage og Holger Czukay (Can), står i bunnløs gjeld til Stockhausen senior. Når poden så valgte farens vei inn i musikken, var det knapt unaturlig at de kom til å opptre på samme scene, i eksempelvis la Scala i Milano og Royal Opera House i London.
Markus Stockhausen er med andre ord en seriøst anlagt mann, og – på veien inn i «Electric Treasures » – må vi innom en annen aktuell utgivelse. «Abendglühen» heter verket, og ble urframført under noe så mystisk som den 31.(!) tyske, protestantiske kirkekongressen i Köln i det herrens år 2007. Markus Stockhausen har skrevet verket, som foran øynene på 150 000 tilskuere ble framført av ikke mindre enn 1800 blåsere – brass players. De var delt inn i seks grupper, og ble hovedsakelig dirigert per radiokommunikasjon av Stockhausens klarinettspillende kone (men hun spilte altså ikke) Tara Bouman. Sjøl hadde komponisten tatt oppstilling høyt oppe på en balkong, hvorfra han improviserte til gull og vel så det.
En tidligere korpsmusikant kan få trang til å slippe tårene løs av mindre enn dette.
Og da, er vi over i «Electric Treasures» – som har to ting til felles med Jimi Hendrix’ legendariske «Electric Ladyland» fra 1968. De skal spilles høyt, og musikken er i all hovedsak improvisert – ja, «Electric Treasures» er faktisk i sin helhet rein improvisasjon. Uten at det ble «frijazz». Herrene Markus Stockhausen, Vladyslav Sendecki, Arild Andersen og Patrice Héral gikk på scenen – og lot det stå til. Hvordan noe slikt er mulig, er vanskelig for oss vanlige dødelige å forstå. Det er vel derfor svært få av oss blir kunstnere, mens de fleste får gjøre sitt beste som flittige arbeidsmaur. Trioen MAP – Markus Stockhausen (trompet), Arild Andersen (bass), og Patrice Héral (trommer) – har spilt sammen i mange år, uten at de akkurat kan kalles noe «fast band»; til det er sammenkomstene for fåtallige. Meg bekjent har de utvida seg sjøl til kvartett bare ved ett tilfelle, i hvert fall i noe som har manifestert seg på plate, og det var da de i 2000 inviterte Terje Rypdal med seg for å gjøre det nydelige albumet «Karta». Nå er det altså keyboardfenomenet Vladyslav Sendecki som har fått innpass, og han takker for invitasjonen med en tilstedeværelse så overveldende at det er vanskelig å finne ord.
Så hvor elektrisk er det hele? Stockhausen boltrer seg i noen duppedingser, likeledes Sendecki. Men Andersen og Héral er tro mot det akustiske. Soundet er på en og samme tid helhetlig og lett gjenkjennelig, samtidig som det er herlig variert. Det blir aldri «rock» à la Nils Petter Molværs «Khmer», men om vi tar utgangspunkt i det albumet, og skuer tilbake til Miles Davis’ 60-tallskvintett – og inkluderer det meste som har skjedd av spennende jazz i perioden mellom dem! – da er vi på sporet. Jeg kan ikke huske sist gang jeg hørte et så tvers gjennom spennende album, og jeg vil tro musikerne er av samme oppfatning, at det som foregikk i Bonn 21. september 2007 hadde en sfærisk dimensjon over seg som også de svært sjelden har gleden av å oppleve.
De to CDene inneholder 11 kutt, «låter» som har fått nummererte titler fra «Electric Treasures one» til «Electric Treasures eleven». Et fornuftig system, all den stund disse komposisjonene aldri vil bli framført på ny. Går denne kvartetten på scenen i framtida, vil det helt sikkert låte helt likt – og samtidig helt forskjellig. Jeg har ikke greid å velge meg ut noe favorittspor, av den enkle grunn at alt sammen er vidunderlig. Det er ikke hver dag man hører et album som med hundre prosent sikkerhet vil komme til å være referansepunkt i overskuelig framtid. Dette er ett av dem.
Aktivraum CDs are distributed in Norway by Musikklosen 
“Stockhausen's range has never been captured...” All About Jazz, 0... “It's a must – 5 out of 5” guardian.co.uk, 08/2008 “Ein neues Glanzlicht des zeitgenössischen...” musenblätter.de,... “Erfreulich harmonisch und erfrischend frei...” FTD.de, 05/2008 “Wie durch telepathische Kräfte gesteuert” Neue Züricher Zeitung...
Electric Treasures